Hver fredag anbefaler NRKs musikkredaksjon sine nye favoritter.

Denne uken byr på flere interessante samarbeid på tvers av sjangre.

Dessuten er konsertopptak med Joy Division endelig blitt tilgjengelig, og stemmen bak den unge «Wolverine» tar deg med ut på dansegulvet.

Disse låtene er best akkurat nå!

Dette er deilig å høre på!

Det irske rockebandet Fontaines D.C. har gått sammen med den spanske popartisten Rosalía. Resultatet er «Where Is Gone?», en fløyelsmyk ballade som sjekker alle bokser.

Jeg blir ikke overrasket om denne dukker opp på storskjermen i nær fremtid. Dette er så «James Bond» som du får det!

Låta er en nedtoning for begge parter.

Fontaines D.C. har vanligvis et tydeligere rockepreg enn det som kommer til syne her, men denne stilen passer dem utrolig godt.

For Rosalía er dette noe helt annet enn de kraftfulle låtene «Berghain» og «Chicken Teriyaki». Her minner hun om en spansk Lana Del Rey eller Billie Eilish, dog det må nevnes at også hun synger på engelsk denne gangen.

Sangen er rolig fra start til slutt, med en nydelig kombinasjon av bandvokalist Grian Chattens mørke stemme og Rosalías flotte, nesten operatiske vokal.

Det høres ut som de har lagd slik musikk i årevis. Alt flyter veldig naturlig.

«Where Is Gone?» er et flott stykke musikk jeg unner alle å sette av fem minutter til å høre på. Lev deg inn i en overdramatisk spillefilm og vær superspionen du alltid har drømt om å være!

To av Norges største musikalske giganter har endelig hatt et samarbeid, noe som automatisk sender forventningene til skyene.

Men her er det ingen grunn til bekymring: Låta «Eat the Fruit» suger deg inn i et eget univers fra første sekund.

Med Ane Bruns skisse og visjon, har Röyksopp tatt låta til nye høyder. Deres pulserende og mørke elektronika veves sømløst sammen med Bruns uimotståelige vokal.

Sammen har de laget et vakkert og intenst verk, som får verden rundt deg til å stoppe opp.

Dette er ikke låta du bare har på i bakgrunnen mens du driver med noe annet. «Eat the Fruit» bør oppleves fullt og helt.

Legg fra deg absolutt alt annet du holder på med, ta på deg de beste hodetelefonene du har, og svev av gårde i universet låta har skapt.

Eller ta den med på neste nach, det funker den også fett til!

Noen ganger vekker en låt ikke bare én bestemt følelse. I stedet blir jeg dratt fram og tilbake mellom sterke kontraster.

Det ene sekundet blir jeg rørt, så trist, så ler jeg, før jeg plutselig kjenner på et savn, for så å relatere til den intense gleden mellom linjene.

Når dette skjer, vet jeg at jeg har funnet musikk som aldri forsvinner fra rotasjonen i spillelista.

Den nyeste singelen «blue» av girl in red er en sånn låt. Og det gir mening, for når man blander rødt og blått får man jo lilla.

Det er akkurat slik dette sporet føles: Lilla.

Imponerende om du ble med på den lille digresjonen der og fortsatt leser!

Poenget mitt er at historiefortellingen her har mange lag, pakket inn i et avslappende, melodisk uttrykk som forsterker hele det følelseslivet Marie Ulven så åpent deler med oss.

«blue» føles som starten på et nytt kapittel for verdensstjerna, like personlig og direkte som hun alltid har vært, men med en ny frekvens av nysgjerrighet på andre farger.

For å ta det første først: Dette er absolutt ikke country. Vi snakker shoegaze som er gjennomsyret av apati, og med et så jevnt driv at det føles som om låta aldri kan ta slutt.

Over dette drivet, og under et slør av støy, er det gitarlinjer og vokalbruk som samtidig fenger på en silkemyk melodisk måte.

Trondheimsbandet Slow Country ga ut singelen «Bar Circus» denne uken, og kunne virkelig ikke timet den bedre.

Pakket inn bak fuzz og støy er også selve følelsen av kald høst. Av dager som blir kortere og lengre på samme tid, av frostrøyk fra pusten om morgenen og lukta av falne blader som begynner å råtne etter kalde regnskyll.

Det er en stillstand og en evighet i låta som fanger meg, og som de siste dagene har fått meg til å sette den på repeat hver gang jeg går ut av døra.

Lite viser langfinger til ekskjærester mer enn å lage en catchy og dansbar poplåt, eller hva?

Andrea Kallström og Hanna Larsson (jada, det er søstra til Zara) svever mellom soveroms- og hyperpop, nysoul og R&B, lett indierock og alt annet som er bra.

Sjangerblandinga kan virke litt vel strebersk, men det er vanskelig å argumentere mot noe som funker såpass godt.

I denne omgangen danser svenskeduoen Lennixx seg selvsikkert gjennom et brudd med en Amy Winehouse-sk R&B-infusert altpoplåt på «Don’t Wish You Well».

Uttrykket i den tilhørende musikkvideoen minner om tida da vi kunne stemme fram en musikkvideo på TV – koreograferte danserutiner plassert på ytterst tilfeldige steder, røkelse, flammer og fjær.

Corny frigjøring vil noen kalle det, andre et søtt og potent tilbakeblikk til da alt var enklere, nå forlenget til 2026.

På den nye utgivelsen «ETERNAL (Live)» kan vi høre hvordan «Love Will Tear Us Apart» gradvis tar form.

I dag er den en udødelig klassiker som finnes i utallige coverversjoner, og som uten tvil er Joy Divisions mest kjente låt.

Også på den nye live-plata er det mange versjon er av låten. «ETERNAL» er nemlig et fjortendobbelt (jo da) konsertalbum hvor en bunke såkalte bootlegs, som er piratutgivelser av til dels ekstremt skramlete konsertopptak, for første gang blir gitt ut offisielt.

Trommis Stephen Morris og teknikerne i Abbey Road i London har mikset og mastret opptakene så godt det lar seg gjøre.

Resultatet er en fascinerende dokumentasjon av utviklingen et av tidenes mest innflytelsesrike band gikk gjennom – fra de spilte for noen få titalls publikummere på en bitte liten pub i London i mars 1979, til den aller siste konserten i Birmingham 2. mai 1980.

To uker senere tok vokalist og låtskriver Ian Curtis sitt eget liv, 23 år gammel.

Det låter hardt, rått og ofte ganske jævlig – men dette er Joy Division.

Deres uovertruffent emosjonelle musikk treffer, snart 50 år senere, fortsatt mange av oss som en knyttneve i mellomgulvet.

Det begynner å bli mørkt ute, og hvis du er som meg og prøver å klamre deg fast til de siste solstrålene, så hjelper nok denne låta på veien.

«Don't Pull Me Down» gir deg det samme som en sommerdag der du har en pils i hånda, saltvann i håret og later som du er i en Hollywood-sommermontasje.

År 2016 har tiårsjubileum, og med det har det vært mye snakk om musikken fra det årstallet.

«Don't Pull Me Down» gir deg de beste elementene fra 2016 om igjen, uten å røske i gamle minner eller at du blir lei av låta etter et par lytt.

Den gir deg følelsen av å være 12 år og høre på NRK mP3 på radioen på vei hjem fra familieferie.

Låta henter inspirasjon fra 90-talls piano house blandet med gospelaktig vokal, som blir en energisk kombo. Så hvis du er litt lei av den housen som kommer ut om dagen, er dette en bra låt å slenge inn i lista for litt variasjon.

I 2018 sa australske Troye Sivan (f. 1995) at hans «skeive» musikk da han vokste opp, stort sett var laget av kvinnelige ikoner som Madonna og Cher.

Nå har 31-åringen sluppet en imponerende fullengder med tittelen «She's the best» – komplett med et albumcover som umiskjennelig minner om Madonna.

Samtidig beviser han med låter som «Troye Meets World» at han nå uten tvil er i popens førstedivisjon, helt der oppe med legendene han lytta til i oppveksten.

Over en deilig breakbeat-perkusjon, saksofoner og fløyte, synger den tidligere «Wolverine»-skuespilleren ømt om å være ung, gal («jeg har det fra mamma», legger han til) og danse hele natten.

Nytes aller best i albumformat, der den hyperaktive låta går direkte over i den langsommere og snuskete balladen «FF» – min nest-favoritt på et generelt knallsterkt popalbum.

Nesten 25 år etter at deLillos slapp låten «Fuglen», kommer de – sammen med en helt ny generasjon musikere – med en nydelig tolkning som har potensial til å gi gåsehud.

Gjennom både tekst og melodi merker man helt tydelig at deLillos er blitt mer modne enn de var på starten av 2000-tallet.

Med på denne reisen har de tatt med seg syv artister som ikke er i samme generasjon, men minst like voksne i sin fremtreden.

Samarbeidet mellom tre generasjoner er noe av det beste som har utspilt seg. Det er en dybde i vokalene gjennom hele sangen som treffer lytteren som en varm klem.

«Fuglen» er en del av filmmusikken til denne nye norske filmen:

Tolkninger av sanger som for mange er nostalgiske og spesielle, kan fort gå feil. Her har den store variasjonen av stemmer i studio laget en versjon som er langt bedre enn originalen.

Dette er et mesterverk som alle artistene kan være stolte av.

Eg har høyrt Reolô si tredje plate, «Følge­feil», éin gong. På full guffe.

Sjanger­overskridande folke­musikk og blues­prega vise­song. Inntrykket etter å ha lytta på «Følgefeil», er at Reolô har frakta meg inn i ei groovetung og tjukk skodde.

På låta «Utopi» går oktav­fele og flat­fele saman og knar på eit riff. Høge frekvensar er filtrert bort så lyd­bildet læt av­dempa, nesten som om bandet speler inni i ei hus­vogn og me står på ut­sida og høyrer. Det gir eit nydeleg klang­bilde.

Og så er det all gnikkinga.

Samtlege instrument blir gnikka på. Fele, gitar, stemme­band. Gnikkinga gir mot­standen til det elles rolege refrenget og tilfører «Utopi» ei naudsynleg uro.

Reolo har potensial til å nå breitt. Eg synest det er ganske rått. Gamle rockarar, pop­glade refreng­entusiastar, unge garasje­punkarar: gi plata ein sjanse.

Dette er eit utdrag frå ei melding av Reolôs album «Følge­feil». Les heile her!

Psych-rock-trioen Kanaan gir ut selvtitulert album i dag etter ti år som band. Og jeg kunne ha vandret gjennom ørkenen i 40 for å nyte det.

Tredjesporet på plata, «Ouroboros», deler navn med et symbol fra oldtidens Egypt: en slange som biter seg i halen – haleslukeren.

Jeg opplever låta som et eventyr. I likhet med symbolet begynner og slutter den på samme sted.

«Ouroboros» starter hjemme, der det er trygt og godt mens trioen forbereder sitt seilas mot det lovede land.

Men så blåser det opp til høy sjø. Kommer flåten til å holde? I hele tre og et halvt minutt får jeg undre på dette, før kanaanittene kommer ut på den andre siden av stormen. Med solbriller, gitarsolo, og en selvtillit som bare ekte rockestjerner kan bære.

Sola skinner i omtrent to minutter før et kolossalt monster stiger opp fra dypet: Haleslukeren.

Vi får et gjenlytt med det tunge riffet fra tidligere, før alt som er igjen på vannoverflaten er en hengende grunntone fra Eskild Myrvolls D-stemte bassgitar. Og så – plutselig – er vi tilbake i landsbyen.

«Ouroboros» er fortellingen om slangen som livnærer og fortærer seg selv i all tid. Den evige syklus. Livet, døden og gjenfødelsen.

Platen er for øvrig instrumental, så med andre ord: Livlig fantasi kommer godt med.

• Musikk
• Kultur