– Nå er dere hjemme hos en kurder, så alt mitt er deres.

I motsetning til inne på «Farmen», er det fri tilgang på godsaker hjemme hos Zhwan Manbari på Rodeløkka i Oslo.

29-åringen serverer vannmelon, moreller, jordbær og sjokoladekjeks pent dandert ved siden av en bukett bestående av roser i gult, rødt og grønt – fargene i Kurdistans flagg.

TV 2s utsendte får beskjed om å forsyne seg rikelig, med forklaringen om at «gjestfrihet er veldig viktig i kurdisk kultur».

– Jeg er veldig stolt av røttene mine. Mange ville kanskje beskrevet meg som norskkurdisk, men jeg liker å snu på det og si at jeg er kurdisk-norsk.

Kurdistan er en stor geografisk og kulturell region i Midtøsten, som er delt mellom de fire statene Tyrkia, Irak, Iran og Syria. Med et anslått folketall på mellom 30 og 45 millioner mennesker, regnes kurderne som en av verdens største etniske grupper uten en egen stat.

FAMILIEN: Zhwan og hennes nærmeste familie; mor, far, storebror og lillebror. Foto: Privat

Zhwan ble født i den irakiske byen Sulaymaniyah. Hun kom til Norge i 1999 som en del av FNs flyktningprogram. En dramatisk start på livet som vi snart skal komme tilbake til.

– Dere må få noe å drikke også, insisterer hun fortsatt like gjestfritt, og serverer varm kaffe på et blunk.

Ett år etter «Farmen»-innspillingen er hun fortsatt takknemlig over hvor kort tid det tar i det moderne livet å tilberede kaffe, eller hva enn det måtte være.

Inne på Odden gård var ingenting enkelt.

– De grunnleggende menneskelige behovene ble plutselig veldig tunge å tilfredsstille. Det var en type slitasje ingen av oss har opplevd maken til før. Sakte, men sikkert begynner man å gi opp og bare akseptere at «ja vel, da er det bare slik». Det påvirket selvfølgelig både selvfølelsen og søvnen.

Hun smiler skjevt bare av tanken.

– Jeg sover ikke spesielt godt når jeg føler meg skitten og har ti dager med fjøslukt i håret.

KREVENDE: – Savnet etter hjemmet og den komforten man har der, ble ekstra stort, og man innser hvor mye man tar for gitt i hverdagen. Foto: Martin Litwicki / TV 2

Én ting var de fysiske utfordringene ved å leve som for 100 år siden på en gård i skogen, men verst gikk det ut over psyken å leve uke etter uke i et sosialt spill som aldri tok pauser.

I den femte uken var hun så langt nede at hun ønsket å trekke seg.

– Jeg mistet alt av tålmodighet, selv overfor menneskene jeg var glad i. Den minste ting gikk meg på nervene, og jeg hadde null motivasjon til å stå opp om morgenen.

PSYKISK KNEKK: – Jeg tror aldri jeg har blitt presset så hardt eller opplevd en slik knekk før. Det er en erfaring som sitter igjen som noe positivt nå i ettertid, selv om det absolutt ikke føltes slik da det sto på. Foto: Martin Litwicki / TV 2

Zhwan forklarer at hun der inne, i spillets boble, utviklet nærmest en forakt for enkelte deltakere.

– Måten «den andre alliansen» behandlet meg, Even og Aurora på, var så dårlig at jeg fikk en slags avsky mot dem. Ingenting av det de sa eller gjorde var troverdig nok til at jeg ble overbevist eller fikk et ønske om å ha dem på godsiden.

Selv om de gjorde forsøk på å skvære opp, kjente hun at noe i henne strittet imot en forsoning. Noe i henne ville ikke slippe disse personene innpå seg.

Før «Farmen» anså hun seg selv som supersosial, men oppholdet på gården fikk henne til å innse at hun har tydelige grenser for hva slags mennesker hun ønsker å være sosial med.

– Det er veldig enkelt å beskrive det som en hardhet, men jeg tror egentlig det handler mer om at jeg vet hva jeg gir av meg selv til andre mennesker – hvor det kommer fra inni meg. Hvis det jeg gir blir tråkket på, velger jeg heller å holde det tilbake og verne om meg selv.

– I dag vil jeg si at det handler mer om styrke.

29-åringen kjempet seg gjennom de mentale utfordringene på gården, og gikk seirende ut av flere tvekamper.

At hun framstår sterk og som en som står opp for seg selv i «Farmen», mener hun kommer som et direkte resultat av sin oppvekst.

– Jeg kommer fra et hjem som har lært meg at mine rettigheter og mine verdier er viktig. At man ikke skal la folk tråkke på deg og det du tror på. Foreldrene mine har gitt meg en sterk tro på meg selv, som har gjort at det å stå opp for meg selv har blitt en selvfølge.

STOR FAMILIE: Zhwan føler seg heldig som har hele storfamilien boende i Norge. Foto: Privat

Zhwan forklarer at den kurdiske bakgrunnen hennes gjør at hun av og til synes det er vanskelig å gå inn i sosiale settinger med mennesker hun ikke kjenner.

– Det kan virke som om folk er veldig samkjørte og opptatt av de samme tingene, mens jeg faller litt utenfor. Da må jeg jobbe med meg selv og minne meg på at det er helt i orden å være annerledes uten at det skal gi meg en følelse av utenforskap.

Der andre jevnaldrende kanskje tar mer i livet for gitt, er Zhwan oppfostret med holdningen om at frihet er noe du må kjempe deg til – og ta godt vare på.

At du ikke skal være avhengig av andre for å kunne skape noe for deg selv, men oppnå eierskap over ditt eget liv.

– Jeg kommer fra en bakgrunn der moren min har måttet kjempe for verdighet, for rettighetene sine og for i det hele tatt å få lov til å være kvinne, sier hun engasjert.

– Jeg er oppdratt til at man aldri skal la noen dempe seg eller fortelle en hva man skal mene. Vi har frihet, stemmerett og påvirkningskraft i egne liv, og den må vi bruke.

HELT: Zhwan sier at hennes mor og far er hennes helter, og at hun er evig takknemlig for det de har ofret for at hun skal leve et godt liv. Foto: Privat

I fødelandet var Zhwans far en «peshmerga», som betyr «frihetskjemper».

– Vi kurdere har opp gjennom historien stadig vært utsatt for etnisk rensing. Det har ført til at sivile i befolkningen har tatt opp våpen for å kjempe for landet vårt. Pappa kjempet mot staten, noe det var dødsstraff for i både Iran og Irak.

Det iranske regimet slo hardt ned på den kurdiske motstandskampen. Iran utførte voldsomme bombeangrep og bakkeangrep for å jevne de kurdiske områdene med jorden – ikke ulikt det vi ser i konflikten mellom Israel og Palestina i dag.

– Pappa mistet begge foreldrene sine, broren sin, søsteren sin og mange andre familiemedlemmer i løpet av krigsårene og fram til han flyktet. Når du lever i et miljø der folk rundt deg dør som fluer, har du ikke annet valg enn å flykte.

Som frihetskjemper ble faren aktivt jaktet på av det iranske regimet.

– De sendte inn spioner som infiltrerte de kurdiske gruppene for å samle informasjon og angi enkeltpersoner. Siden etternavnet vårt er knyttet til en familie med mange kjente frihetskjemperne gjennom generasjoner, var vi spesielt utsatte.

– Mange i familien min har ofret livet for den friheten jeg har i dag.

Da situasjonen ble for farlig, flyktet Zhwans foreldre over grensen til Irak. Det var en ekstremt risikabel ferd der de måtte unngå luftangrep og folk som sto klare for å angripe flyktningstrømmen.

– De så venner dø underveis. Flukten foregikk hovedsakelig til fots gjennom fjell og huler, der mange døde av tørst og sult.

Da foreldrene endelig kom til Irak, kunne de ikke snakke sin opprinnelige kurdiske dialekt åpent, fordi den avslørte at de kom fra de iranske områdene i øst. Derfor måtte de legge om dialekten sin og skape seg en ny identitet for å overleve.

Det var her i Irak, under disse omstendighetene, at Zhwan ble født i 1997.

– Pappa var hele tiden ute i kamp. Han var der kun den dagen jeg ble født, før han måtte dra ut igjen. Han kunne være borte i måneder av gangen, og vi visste aldri når – eller om – han ville dukke opp igjen.

UROLIG START: Dette bildet av Zhwan er tatt før flukten til Norge. Foto: Privat

Fordi livet til faren, moren, Zhwan og hennes storebror sto i direkte fare, ble de tatt ut landet og havnet i trygge Norge og Valle kommune i 1999 – før familien bosatte seg i Moss da hun skulle begynne på barneskolen.

– Jeg husker ingenting fra selve flukten eller fra da vi kom til Norge, men ut fra det mamma og pappa forteller, ble vi tatt utrolig godt imot. Vi var veldig heldige med hvor vi ble plassert – slikt velger man jo ikke selv. Naboene, barnehagen og folk rundt oss var veldig snille mot mamma og pappa, så overgangen ble veldig positiv for dem.

KJEMPET: Zhwan med sin far, som har kjempet for familiens frihet. Foto: Privat

BURSDAG: Zhwan og brødrene hjemme i Moss. Foto: Privat

I dag har Zhwan hele sin kurdiske slekt med besteforeldre, onkler og tanter i Norge – og er glad for å kunne være en synlig representant for den kurdiske kulturen ved sin deltakelse i høstens «Farmen».

– Jeg har savnet å se noen som meg – og spesifikt en kurder – på skjermen. Det har det ikke vært mye av. Jeg ser på det som en stor ære at jeg får lov til å være den personen i år.

REPRESENTERER: Zhwan Manbari gikk inn på «Farmen» med dette hodeplagget, en kurdisk hawri. Foto: Martin Litwicki / TV 2

Hun påpeker samtidig at hun er veldig bevisst på at hvordan hun oppfører seg og presenterer seg selv på TV ikke bare reflekterer henne som enkeltperson, men også kan påvirke hvordan folk ser på kurdere som en minoritetsgruppe.

– Jeg tenker mye på det, men jeg kommer ikke til å endre på hvem jeg er for å passe inn i en boks. Den bevisstheten ligger bare naturlig i meg som en positiv drivkraft.

Artikkelen er oppdatert